186 Normat 53:4, 186–187 (2005)
Bøker
Lennart Berggren, Jonathan Borwein,
Peter Borwein: Pi: A Source Book.
3rd. ed. Springer-Verlag 2004.
ISBN 0-387-20571-3
Dette er en kildebok om tallet . Forfat-
terne har satt seg det ambisiøse mål å
gi en beretning om fra matematikkens
demring og frem til i dag. Dette gjøres
som i alle kildebøke r hovedsakelig ved
gjengivelse av omhyggelig utvalgte ori-
ginale tekster.
Noe av det som g jør den enorme lit-
teraturen om fascinerende, er den
store spennvidden fra dype matematis-
ke emner til underholdende og populært
sto. Dette over et tidsrom mer enn
fire årtusener.
Selv om desimalbrøkutviklingen til
ikke ser ut til å vise no e mønster,
fins det kjedebrøkutviklinger nært for-
bundet med som er regelmessige. En
av disse står omslaget til denne bo-
ken. Det er denne utviklingen, som in-
volverer alle de odde kvadrattallene og
ble funnet av George Wallis:
4
=1+
1
2+
9
2+
25
2+···
Denne tredje oppdaterte utgaven har
med nye oversettelser til engelsk av noen
sentrale arbeider av Viète og Huygens.
Et annet nytt tillegg i den tredje ut-
gaven er appendikset «A Pamphlet on
Pi» der vi blant annet finner noe om
den nyere historien til . Vi finner em-
ner som spenner fra dype matematiske
problemer som om er «normal», i den
forstand at alle sifre forekommer med en
viss regelmessighet i desimalbrøkutvik-
lingen, til det underholdende nettstedet
der man kan finne sitt personnummer
i den samme rekken av sifre. En «ran-
dom walk» basert en million sifre av
finnes også her, dessuten Irving Kap-
lanskys «Song about Pi». Ludolph van
Ceulen (1540–1610) var den siste mate-
matikeren i tradisjonen som som bereg-
net stadig yaktigere verdier av ved
Arkimedes’ gamle metode. Han regnet
ut 39 sifre, hvorav 35 var riktige. Han
fikk dette tallet, for ettertiden kjent som
Ludolfs tall, hugget inn sin gravsten
i Leiden. Den gravstenen er forsvunnet,
men ble rekonstruert i 2000. Her får vi
se et bilde av rekonstruksjonen.
Boken anbefales det varmeste.
Den bør finnes i ethvert skolebibliotek,
og alle som er interessert i matematik-
ken for dens egen skyld vil finne en rik
kilde til rekreasjon og inspirasjon.
AH
Sylvestre Gallot, Domenique Hulin og
Jacques Lafontaine: Riemannian
Geometry. Tredje utgave Universitext.
Springer-Verlag, Berlin, 1987. xii+248
pp. ISBN 3-540-17923-2
Det finnes et utall bøker marke-
det om dierensialgeometri, med et litt
avanset publikum i tankene. Denne bo-
ken fokuserer den geometriske delen
av temaet.
Å anmelde en bok av denne typen
uten å ha forelest fra den, eller i det
minste å ha vurdert den seriøst for et
kurs, blir naturlig nok noe overfladisk.
Ta yde for det!
Dette ikke er en bok som man bør
forsøke studenter som er helt nye i
Normat 4/2005 Bøker 187
faget. Til det synes den for omfangsrik
og avansert, og det er ikke noen umid-
delbar klar vei gjennom boken bortsett
fra å starte begynnelsen og arbei-
de seg utover. Dessuten henvises store
deler av den grunnleggende teorien for
senere kapitler ve kk, mens boken foku-
serer aspektene og anvendelsene av
denne teorien som faller inn under bo-
kens tittel. Dette er nok en god idé med
tanke å begrense omfanget og for å
holde fokus, men gjør stundom teksten
vanskelig tilgjengelig.
Som et gjennomgangstema benytter
forfatterne seg av et knippe av eksemp-
ler av mangfoldigheter som de tester ut
nye definisjoner og teoremer på. Forkla-
ringene synes gjennomgående gode, og
boken er rikt utsyrt med interessante
sidebemerkninger.
Boken er fascinerende klar hva sitt
franske opphav angaar (mange trykkfeil
og franskklingende setninger), og inne-
holder humor (av typen «musical iso-
morphisms» der de bruker symbolene [
og ]), men dette virker stort sett bare
oppkvikkende.
Boken er delt inn i fem kapitler. Hver
kapittel starter med en uformell intro-
duksjon. Disse forklaringene synes gode,
men e r kanskje stundom for tekniske for
å være til mye hjelp for de minst erfar-
ne leserne. På den annen side henviser
de til «forklaringer» i Misner, Thorne
and Wheelers bok Gravitation som er
uformelle at undertegnede aldri egentlig
har forstått dem («bongs of bell»).
Det første kapitlet gir en rask gjen-
nomgang av teorien for glatte mangfol-
digheter. Dette kapitlet er forholdsvis
knapt, og forfatterne har nok tenkt at
mye av stoet burde være kjent fra et
tidligere kurs, og at dette bare skulle ut-
gjøre en repetisjon og utfylling av even-
tuelle tema som studenten måtte mang-
le.
I det andre kapitlet innføres Rie-
mannske metrikker, og også et lite glimt
av pseudo-Riemannsk geometri for å til-
fredsstille lesere med interesser i gene-
rell relativitetsteori (nytt i tredje utga-
ve). Det tredje kapitlet, «Curvature»,
utgjør kjernestoet i boken, og er inn-
om tema som man ellers ikke ser i lære-
bøker. Kapitlet om analyse mangfol-
digheter dekker den geometriske videre-
føringen av stoet som presenteres i et
naturlig første kurs om temaet. Det siste
kapitlet omhandler Riemannske under-
mangfoldigheter.
Boken ender med løsninger til de fles-
te oppgavene. I et kurs av denne typen
kan tilgang til løsninger være verdifullt
for studentene da det øker omfanget av
eksempler, og under vellykkede forhold
vil denne måten å presentere eksemple-
ne leseren til å ta dem mer alvorlig.
Det negative er selvsagt at oppgaver i
ordets klassiske forstand blir en mangel-
vare.
Bjorn Dundas