18 Normat 61:1, 18–32 (2013)

Johannes Lohne (1908-1993), den glemte nors-

ke nyoppdager av Thomas Harriot og frontkjem-

per for den tyske okkupasjonsmakten under 2.

verdenskrig

Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal

Faculty of Engineering and Science,

University of Agder, Gimlemoen,

Box 422, 4604 Kristiansand

reinhard.siegmund-schultze@uia.no

Department of Mathematics,

University of Oslo,

P.O. Box 1053 Blindern, N–0316 Oslo,

oksendal@math.uio.no

1Innledning

Denne artikkelen omhandler to personer av betydning for matematikkens og fysik-

kens historie, nemlig Johannes Lohne (1908-1993) og Thomas Harriot (1560-1621).

Den første av disse er fysikk- og matematikk-lektoren Johannes Lohne, som på

slutten av 1950-tallet var forfatter i Nordisk Matematisk Tidskrift (i dag kjent som

NORMAT) og som kort tid senere ble berømt som vitenskapshistoriker. Mellom

1956 og 1958 publiserte Lohne 3 artikler i Nordisk Matematisk Tidskrift om enkle

aritmetiske summeformler og deres anskuelige framstilling.

Lohne ble „gjenoppdageren“, eller

riktigere „nyoppdageren“ av den

andre mannen som interesserer oss i

denne artikkelen, nemlig

matematikeren, fysikeren og

geografen Thomas Harriot (1560-

1621) fra London, England.

Ifølge Lohnes forskning kan Harriot

med viss rett kalles den „engelske

Galilei“.

Normat 1/2013 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal 19

En nøkkelrolle i vår historie spilles av et spesielt eksemplar av en lærebok i optikk

fra 1572. Dette eksemplaret hadde en rekke håndskrevne notater og observasjoner

av Harriot. Boken ble, sammen med mange andre bøker, donert fra Københavns

Universitet til det nye Universitetet i Oslo (den gang Christiania) i forbindelse med

opprettelsen i 1811. Lohne kom over dette eksemplaret og studerte det nøye, og det

ble begynnelsen på Lohnes store oppdagelser. Senere var boken på mystisk måte

forsvunnet.

I artikkelen må vi også omhandle et mørkt kapittel i Lohnes liv, fordi dette viste

seg å ha betydning for hans senere karriere som vitenskapshistoriker: Han gikk i

1942 frivillig i tjeneste på østfronten for den tyske okkupasjonsmakten og måtte

derfor tilbringe 3

år i tvangsarbeid etter krigen (1945 – 1948).

I den andre halvdelen av artikkelen skal vi gå nærmere inn på Lohnes biograﬁ

og hva som har motivert oss til å studere ham.

Et utdrag fra en av Lohnes siste

publikasjoner, „Matematiske

påskeegg”, publisert i Skoleforum

86 (1987), no. 6B, 3-5.

2 Harriot, og hva Lohne fant ut om ham

I denne delen skal vi gå nærmere inn på Lohne og Harriot og hva Lohne fant ut

om Harriot. Vi gjengir her hva den betydelige amerikanske Newton-forskeren I.B.

Cohen skrev i 1969 til Universitetsforlaget i Oslo, i forbindelse med en bok om

Harriot som Lohne planla å skrive:

“I think there can be little doubt of the fact that this work represents a conside-

rable milestone along the path to the deﬁnitive knowledge of Thomas Harriot. It is

certainly astonishing that it should be a Norwegian who has taught us the facts of a

major English scientist, one w ho happens to be particularly important in the history

of America, as perhaps the ﬁrst scientiﬁc reporter who came to North America.”

Harriots bok ’A briefe and true report of the new found land of Virginia’ (Lon-

don 1588), som beskriver en ekspedisjon til Nordamerika i 1585 på oppdrag fra

Sir Walter Raleigh, er faktisk (så vidt vi vet) den eneste publikasjonen Harriot

hadde i sin levetid. Men selv om han ikke selv oﬀentliggjorde noen deler av sine

Boken ble nylig gjenfunnet på det Norske Nasjonalbiblioteket. Se S. E.H.Jahr/R. Siegmund-

Schultze (2012): “Endra vitenskapshistorien”, Klassekampen 28. januar 2012, s.30-31

Dokumentene som er sitert uten spesiell referanse beﬁnner seg i Lohnes etterlatte papirer hos

Bernt Øksendal.

20 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal Normat 1/2013

matematiske og fysiske oppdagelser, har Harriot blitt berømt som matematiker på

grunn av publikasjonen ’Artis analyticae Praxis’, som ble utgitt i 1631, 10 år etter

hans død.

Men også når det gjelder denne boken,

som omhandler teorien for lineære

likninger og ulikheter, ble Harriots

betydning opprinnelig undervurdert. Man

berømte ham for uviktige bidrag, som for

eksempel innføring av symbolene for

„mindre enn“ (<) og „større enn“ (>),

som i virkeligheten stammer fra Harriots

elev Warner, som også var utgiveren av

„Praxis“. Den gang forsto man ikke at

Harriots manuskript gikk mye dypere

teoretisk.

Slik beskrev Lohne i 1975 i en av sine engelskspråklige publikasjonene forskjellen

mellom den publiserte “Praxis” og Harriots manuskripter, når det gjelder algebra-

iske likninger:

“It is well known how Harriot in one of its chapters brought all the right-hand

terms over to the left side of the equations, so that he might split the resulting

polynomials into a product of suitable binomials. It is far less well known that Har-

riot consistently used brief symbols and carefully thought-out notation in situations

where Viète disheartens us with Greek verbalism. Whereas Viète accepted only po-

sitive roots of equations, Harriot’s manuscripts also list negative and even complex

roots. ”

Ikke minst takket være de historiske oppdagelsene til Lohne har det i dag i Eng-

land oppstått en liten "Harriot-industrimed årlige historiske seminarer og liknende.

Vi vet fra Lohnes første, og allerede engelskspråklige publikasjon i 1959, hvordan

Lohne oppdaget Harriot:

Sitert i R. Siegmund-Schultze (2010), s. 582.

Normat 1/2013 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal 21

I 1957 dro Lohne til Oslo for å lese optikkens historiske standardverk. Dette

var F. Risners samlede utgave (Basel 1572) av de optiske manuskriptene til ara-

beren Alhazen (10./11. århundre) og til polsk-tyskeren Vitelo (13. århundre). Et

eksemplar av Risners verk hadde kommet til Christiania i 1811 som en gave fra

den danske kongen til det nye universitetet. Lohne fant ﬂere feil i Vitelos lysbryt-

ningstabeller (som V. forresten hadde ‘stjålet’ fra Ptolemaios uten å sitere ham),

og gjorde en overraskende oppdagelse som han beskriver slik:

“Men det fantes likevel mer pålitelige observasjoner i Vitelos optikk. Men bare

i ett eksemplar, nemlig dette i Oslos universitetsbibliotek. På den nest siste siden

fant jeg en hel tabell med lysbrytningsverdier, skrevet med tinte. Observasjonene

var datert Syon, 1597/1598. Men hvem hadde gjort disse observasjonene? På side

453 fant jeg initialene T.H. i margen. Da husket jeg at Kepler rundt 1606 hadde

korrespondanse med engelskmannen Thomas Harriot i Syon ved London, landstedet

til patronen Earl of Northumberland.” (Lohn e 1959, s. 114, oversettelse fra engelsk)

Da måtte boken i Oslo være Harriots eget eksemplar, som på mystisk vis kom

fra London til København og deretter, som sagt, til Christiania (Oslo). Dette viste

at Harriot måtte ha hatt ve ldig nøyaktige lysbrytningsverdier allerede før 1600.

Spørsmålet for Lohne var nå: Kjente Harriot også selve lys brytningsloven (!), som

historikere den gangen, rundt 1960, vanligvis tilskrev Snellius og Descartes? De s ist-

nevnte kjente i hvert fall loven på 1620- og 1630-tallet! Lohne dro til London for å

studere Harriots etterlatte papirer i B ritish Library. Hva han fant, var følgende: For

det første utrolig mange ark med bare tall som gjenga observasjoner av lysbrytning

for forskjellige medier. Men det fantes også et ark som Harriot overskrev med “Re-

gium” (kongens vei), og som antakelig tjente til å syste matise re observasjonene og

anvende dem til å kunne forutsi ﬂere resultater. På dette arket fantes det to kon-

sentriske sirkler (dvs. med samme senter) som viste den geometriske avhengigheten

mellom vinklene – og — til hhv. innfalls- og utgangsstrålene ved lysbrytningen.

I bildet med de to konsentriske sirkler,

som er Lohnes rekonstruksjon (1959)

av en tegning av Harriot, er n øyet, k

det reelle, observerte punktet, h det

virtuelle billedpunkt. (I forhold til

Lohnes tegning har vi tilføyet vinklene

α og β.)

Harriot gjorde veldig nøyaktige observasjoner av lysbrytning og fant at hvis k har

en variabel posisjon — på den ytre sirkelen, så fører den vertikale projeksjonen til

punktet h på den indre sirkelen (h er forresten ikke helt identisk med billedpunktet

som optikk i dag forutsetter, men den siste ligger på den samme strålen som h)

til en vinkel – som tydeligvis oppfyller “sinusloven”. Den kjente “sinusloven” om

22 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal Normat 1/2013

lysbrytning sier at lysbrytnings-indeksen er konstant og bare avhengig av mediet

for varierende vinkler – hhv —, i dette tilfellet (luft til vann) omtrent 1,3 dvs.

sin –

sin —

= const. (1)

Det fantes ikke noe n “sinusfunksjon” i Harriots manuskripter, me n denne funk-

sjonen er som kjent deﬁnert på sirkelen, og de to konsentriske sirkler uttrykte derfor

akkurat den samme generelle matematiske loven. Merknad: For små – er omtrent

– =sin–. Derfor trodde mange først på en enkel proporsjonalitet. Loven forutset-

ter i utgangspunktet ingen tolkning med lysets hastighet, s om uansett ikke kunne

måles på den tiden.

Harriots oppdagelse av sinusloven var et viktig, om enn ganske enkelt, stykke

matematisk fysikk, men egentlig ikke noe som berettiger oss til å kalle Harriot

“matematiker.” For å påstå dette må vi se på andre områder, særlig Harriots arbei-

der om nautikk og om lineære ligninger. Om disse arbeidene av Harriot publiserte

Lohne i 1965 på tysk.

La oss se på Harriots beregning av Mercator-kartet, som ble rekonstruert av

Lohne:

Som sagt dro Harriot til Amerika i 1585. I den forbindelse trengte man gode

kart. I 1569 hadde Gerhard Mercator oﬀentliggjort det første sjøkartet med grad-

linjer (loksodromer). Loksodromene er kurver som danner samme vinkel med alle

lengdegradskurvene på jordoverﬂaten. Med disse kan man seile uten kursendring.

Ved å forbinde med linjal to punkt på Mercator-kartet med gitt grad ﬁnner man

alle steder som kan nås ved å seile med en konstant kurs.

På et Mercator-kart er meridianene parallelle

og loksodromene er gradlinjer. Det gjør at

alle de høyere breddegradene er sterkt

fordreidd, på den måten at de rektifiserte

buene til meridiangradene blir lenger jo

lenger nordover man går. For eksempel

framkommer Grønland som uforholdsmessig

mye større enn Afrika. (Figur fra Lohnes

tyskspråklige publikasjon fra 1965).

Lohne skriver (oversatt fra tysk):

"I hans projeksjon skulle egentlig meridiandelen, det vil si avstanden fra ekvator,

vokse med integralet

⁄

sec „d„ (2)

der „ er geograﬁsk bredde, men som ventet hadde ikke Mercator løst fullstendig

de matematiske problemene forbundet med kartet sitt, og meridiandelene ble derfor

Normat 1/2013 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal 23

unøyaktige. I tiden som fulgte, prøvde ﬂere matematikere å approksimere meridian-

delen med summen sec„„, men derved adderte man systematisk feilene, slik at

resultatene ble upålitelige ved store breddegrader. Som ekstreme eksempler på dette

gjengir vi noen forfatteres oppgitte verdier for meridiandelen tilsvarende bredden

59´:

Wright (1599) : 32 348´,5279

Harriot (ca. 1600): 30 374´,963

Oughtred (1650) : 30 349´,8

Sir Jonas More (1681): 30 364´,3

Som enhet har vi her valgt buelengden til et ekvatorminutt. Som vi ser, er det

dårlig overensstemmelse mellom de 4 forfatterne, og noe annet kunne man ikke

vente på den tiden. Desto mer bemerkelsesverdig er det at Harriots verdier er riktig

på alle de 8 stedene.“ (Lohne 1965, 19/20)

Hvis man antar at buelengden (arc) til et ekvatorminutt er omtrent lik bueleng-

den til et meridianminutt, noe som er tilfelle for kuleformede jord, så blir altså

ifølge Harriot den geograﬁske bredden 89

59´ = 89 x 60´ + 59´ = 5 399´ strukket

på verdien 30 374´, noe som fra ekvator betyr en økning med faktoren 5,63. Denne

faktoren vokser mot uendelig når man nærmer seg Nordpolen. Mercator-kartene

kan derfor i praksis neppe brukes lenger nord enn 70

. Med sin beregning også i

disse ekstreme tilfellene viser Harriot at han er en matematiker, altså en person

som først og fremst er interessert i “det prinsipielle”, den generelle formelen og dens

rigorøse bevis.

Integralet angitt av Lohne var også kjent av Harriot; men først i dag med

dagens matematikk kan man uttrykke det med en kjent funksjon. Verdien er

ln tan(ﬁ/4+„/2),der„ er øvre grense for integralet.

For å forstå Harriots prestasjon, er det viktig å være klar over at omkring år

1600 fantes verken kalkulus (denne ble først 70 år senere utviklet av Newton og

Leibniz), eller analytisk geometri (Descartes 1637), eller algebraisk beskrivelse av

kurver (ikke engang enkle kurver som loksodromen, f.eks.), eller logaritmeregning

med tilhørende tabeller. Sistnevnte ble utviklet ikke lenge etter av Napier 1614 og

Briggs 1617. Men Harriots egne tabeller for interpolasjonsverdier for meridiandeler

på Mercator-kartet kan man også tolke s om logaritmetabeller. Det som fantes på

Harriots tid, var den klassiske (‘syntetiske’) Euklidske geometri og en form for tri-

gonometri, som ofte var forbundet med astronomi og som stammet derfra. Dessuten

var det tilgjengelig tilsvarende tabeller for verdiene av vinkelfunksjoner (Christop-

horus Clavius 1586), som riktignok kunne inneholde en del feil.

Lohne bruker i denne listen desimalresprese ntasjonen av minutt.

24 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal Normat 1/2013

Som nevnt av Lohne, i fravær av integrasjonsteori var summasjonen av sekanter

(sec „ =

cos „

) for små vinkel-diﬀeranser (basert på eksisterende trigonometriske

tabeller), også den praktiske måten å utføre integrasjon på. Særlig for høyere bred-

degrader var denne metoden meget arbeidskrevende og beheftet med feil. Lohne

skriver:

For å oppdage og korrigere mulige feil i denne lange regneprosessen fant Harriot

på noe genialt. Fra Sydpolen på globusen projiserte han meridianene, breddegradene

og loksodromene ned på ekvatorplanet. Siden disse kartprojeksjonene er konforme,

skjærer bildene til loksodromene fortsatt alle meridianene under samme vinkel som

på globusen. Med andre ord, loksodromene var transformert over i det man kaller

logaritmiske spiraler. Disse ble gjenoppdaget omkring 1640 av Mersenne og Descar-

tes.“ (Lohne 1965, 22/23)

Hvis man kunne konstruere eksakt geometrisk bare én av disse logaritmiske

spiralene (altså bare bildet av é n loksodrom med en b es temt snittvinkel – med

meridianene), så var, ifølge Lohne,

på et vis problemet med Mercatorprojeksjonen løst geo metrisk. Vi trekker først

parallelle og ekvidistante meridianer og deretter en skrå snittlinje [som danner sam-

me vinkel – med meridianene; forfatterne]. På den stereograﬁske planprojeksjonen

interpolerer vi graﬁsk og oppnår dermed breddene („) til snittpunktene.“ (Lohne

1965, 24)

Som matematiker måtte Harriot først vise at de stereograﬁske projeksjonene i

det hele tatt er konforme, slik at egenskapen til loksodromene på kuleoverﬂaten,

nemlig at de danner en gitt vinkel med alle meridianer, blir beholdt når de avbildes

over i planet, i den forstand at de blir spiraler som er skåret av radiusvektorene

(disse er jo projeksjoner til meridianene!) med samme gitte vinkel.

Lohne fant bevis for dette i manuskriptene til Harriot. I tillegg fant Lohne doku-

mentasjon for anstrengelser som Harriot gjorde for å konstruere geometrisk loga-

ritmiske spiraler ut fra likedannete trekante r. Dette blir forklart i følgende fotograﬁ.

Vi gjengir her figurer fra Harriots

notater, som antyder konstruksjonen

av logaritmiske spiraler.

Figurene ble publisert av Lohne

(1979). For flere detaljer viser vi til

Lohne (1965) og Pepper (1968).

Normat 1/2013 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal 25

Men først og frems t var Harriot en numeriker: Geometriske konstruksjoner kun-

ne jo bare gi en svært begrenset nøyaktighet. Harriot brukte numerisk de egen-

skapene til logaritmiske spiraler som han kjente til, spesielt den at lengdene til

radius-vektorer som tilhører ekvi-distante meridianer danner en geometrisk følge,

og han beregnet ut fra kjente meridiandeler av Mercator-kartet ﬂere verdier. Selv-

følgelig måtte Harriot beregne s tartverdier for meridiandelenM, og til det brukte

han etter alt å dømme den ovenfor beskrevne me toden for äddisjon av sekanter“. De

oppnådde verdiene kunne senere forbedres ved hjelp av interpolasjon. Det skulle ta

over 300 år før Hariotts beregning av Mercator-kart ble publisert. Dette forklarer

Lohne med følgende ord:

Den forventede oﬀentliggjøringen uteble imidlertid. Harriots lærebøker, kart og

tabeller var bare beregnet på hans oppdragsgiver Raleigh og dennes skipskapteiner,

ikke for Raleighs konkurrenter. De ﬂeste av Harriots nautiske manuskripter er for-

svunnet, men hans Canon Nauticus, det vil si tabeller over meridiandeler, er be-

holdt.“ (Lohne 1965, 20)

I løpet av sin vitenskapelige karriere publiserte Lohne 37 artikler,

mange

i anerkjente engelsk- og tyskspråklige vitenskapshistoriske tidsskrifter som Cen-

taurus (København) eller Archive for History of Exact Sciences. I det sistnevnte

publiserte Lohne 1979 “Essays on Thomas Harriot” (Lohne 1979), der han på over

100 sider presenterte mye av materialet i Harriots etterlatte papirer, som siden

har blitt bearbeidet av historikere som Jacqueline Stedall (Oxford) og Matthias

Schemmel (Berlin). De er i ferd å legge Harriots manuskripter ut på ne ttet.

Lohnes søknader til Forskningsrådet ble stort sett innvilget og han dro nesten

hvert år til England og undersøkte Harriots papirer. Men i England studerte han

også arbeidene til Newton og andre store vitenskapsmenn. Lohne ﬁkk støtte bl. a.

fra den kjente fysikeren Harald Wergeland i Trondheim og andre. Det følgende er

fra Wergelands betenkning fra 1960:

“En særlig glede er det å se at en av den høiere skoles lærere står frem og med

så stort hell dokumenterer sig som aktiv forsker i videnskapshistorien. Men det er

ikke lykketreﬀ alene som leder til slike funn som dem Lektor Lohne har gjort, først

ved Universitetsbliotheket i Oslo og senere i London. Det er tydeligvis den slags

‘hell’ som av og til lønner dem der forstår å søke med alle sine resurser. Jeg vil

så sterkt som det er mig mulig anbefale Lektor Lohnes ansøkninger om stipendium

eller stilling. Han representerer et fag som vi i høieste grad har nytte av å fremme

her i landet.”

En fullstendig lis te har en av oss publisert i en biograﬁsk artikkel om Lohne i Siegmund-

Schultze (2010).

Riksarkivet, Oslo, Forskningsrådets papirer.

26 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal Normat 1/2013

3 Lohnes meget spesielle vei til vitenskapshistorien

Johannes Lohne ble født i Flekkefjord 21.

januar 1908. Hans foreldre var

bøkkermesteren Johan Johannessen Lohne

(1849-1938) og Anna, f. Søyland (1868-

1950). Han hadde en yngre bror Andreas

(1909-1981) som vi kommer tilbake til.

Lohne var elev ved Stavanger offentlige

høyere skole hvor han tok artium på

latinlinjen i 1926.

Bildet til venstre stammer høyst sannsynlig

fra Lohnes konfirmasjon omkring år 1922.

Samme år dro Lohne til Oslo hvor han tok tilleggsprøven til artium på reallinjen

i 1927 og studerte fysikk og matematikk på universitetet inntil 1932, da han ﬁkk

embetseksamen som lærer med karakter 1,65. Den omfattet en hovedoppgave om

et optisk tema. Etter å ha arbeidet noen år som vikar i Mandal og på en privatsko-

le i Flekkefjord, ble Lohne 1936 adjunkt på den kommunale høgre skolen i Odda.

Fra 1942 til 1944 var Lohne frontkjemper i Den norske legion og ble dømt til 7 år

tvangsarbeid for det i 1945. Han sonet tre og et halvt år, for det meste på le iren

Skulestadmoen ved Voss i Hordaland. Etter benådning og løslatelse i desember 1948

var Lohne i 1949 og sannsynligvis e n del av 1950 lærer ved den private ”Sørlandets

gymnas og realskole” i Kvinesdal ved Flekkefjord.

Fra 1950 til på 1970-tallet jobbet Lohne først som vikar, senere som lektor ved

gymnaset i Flekkefjord. Allerede i juli 1952 hadde Lohne fått en oﬃsiell ”be stal-

ling” av kongen for en jobb som lektor i nærheten av Trondheim. Lohne hadde råd

til å takke nei og ﬁkk etter hvert varig stilling i Flekkefjord.

I det populærvitenskapelige norske tidsskriftet “Naturen” ﬁnner vi i 1963 Loh-

nes artikkel “Drømmen om månen: Newtons eple” (Lohne 1963). Forfatteren gir

følgende informasjoner om seg selv i slutten av dette bindet:

Se en omtale av Lohnes tid i Kvinesdal i R. Siegmund-Schultzes artikkel om Lohne i Årbok

Agder Akademi 2010.

Normat 1/2013 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal 27

“Er nå lektor i Den høgre skolen. Har dessuten drevet kildestudier over fysikkens

historie ved British Museum og i Cambridge. ‘Mine interesser har gjennom årene

gjennomløpet følgende stadier: historie, språk, realfag, detektivromaner, og i det

siste tiår har jeg forent disse interesser i studiet av realvitenskapenes historie, h vor

det som regel viser seg, likesom i detektivromanene, at alt forholder seg annerledes

enn godtfolk tror.’” (Naturen 87 (1963), s.192)

Dette er vår beste dokumentasjon for når Lohne egentlig begynte å bli interessert

i vitenskapshistorie, nemlig rundt 1953, dvs. omtrent da han begynte som lektor i

Flekkefjord og da han allerede var 45 år gamme l.

Vi har sett at Lohne snart publiserte sine oppdagelser både på tysk og eng-

elsk i ledende internasjonale tidsskrift. Men noen av Lohnes resultater om Harriot,

Newton og Kepler er kun publisert i artikler på norsk, og de ble neppe lest av

ledende vitenskapshistorikere.

Det gjelder særlig Lohnes bevis at

Harriot var den første som, i juli 1609,

tegnet et detaljert kart av månen, basert

på teleskopobservasjoner. Lohnes

ovennevnte publikasjon i “Naturen” fra

1963 var ukjent for “Daily Mirror”, da

denne avisen i februar 1966 hevdet at

Harriots månekart hadde blitt funnet av

en russisk astronomihistoriker.

Den engelske matematikkhistorikeren Cecily Tanner, datteren til den kjente eng-

elske matem atikeren William Henry Young, var en av de få som hadde fått med

seg Lohnes oppdagelse, da hun kommenterte publikasjonen i ”Daily Mirror” med

følgende ord:

“In publishing this map, Dr Strout had been anticipated by J. Lohne in a paper

with the title Drømmen om manen [sic!], of which, being in Norwegian and in an

obscure periodical, he was naturally quite unaware.” (Tanner 1967, s. 291)

Da Lohne på begynnelsen av 1960-tallet skrev artikkelen som beskriver Harriots

månekart, begynte en av oss (Bernt Øksendal) som elev ved det 3-årige Flekkefjord

Gymnas. Bernt forteller:

Jeg hadde Lohne som lærer i fysikk (første året) og matematikk (alle 3 årene).

Jeg opplevde Lohne som en kunnskapsrik og inspirerende lærer. Han var alltid grun-

dig forberedt til undervisningen og krevde det samme av oss. På denne måten kunne

han virke kompromissløs, og både elever og foreldre hadde en stor respekt for ham.

På et foreldremøte før jul det første året sa han til foreldrene våre at denne klassen

er den snilleste jeg noen gang har hatt, men – Notabene! – også den dummeste!“

28 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal Normat 1/2013

Det viste seg senere at vår klasse faktisk gjorde det meget bra til slutt-eksamen, men

kanskje var denne uttalelsen hovedsakelig taktisk ment, for å sett e en støkk både i

foreldre og elever, slik at de ikke tok for lett på skolegangen.

Innimellom fortalte Lohne oss mye om historiske vitenskapspersoner. Harriott ble

mye nevnt, det var en person jeg ikke hadde hørt om før. Derimot hadde jeg lest

mye om Newton og jeg merket etterhvert at Lohne var mer skeptisk til Newton

enn det som va r vanlig i litteraturen. En dag fortalte Lohne om brachistochrone-

problemet, altså problemet å ﬁnne den banen som forbinder et gitt punkt A med

et annet, lavere, gitt punkt B (ikke rett under A), og som er utformet slik at en

kloss som glir friksjonsfritt langs banen kommer fra A til B på kortest mulig tid.

Problemet ble først stilt og løst av Johan Bernoulli. Løsningen er (en del av en)

sykloide, altså den kurven som et gitt punkt på et hjul beskriver når hjulet triller

langs en rett linje. Johan Bernoulli utfordret i 1696 resten av verdens matematikere

til å løse dette problemet, og det ble etterhvert løst av ﬂere, bl.a. av hans bror Jakob

Bernoulli og av Leibniz, L’Hospital og Newton. Jeg sa til Lohne at jeg hadde lest

at Newton løste dette problemet allerede dagen etter han ﬁkk det. Da svarte Lohne

at jeg ikke måtte tro alt jeg leste om Newton.

Denne siste noe overraskende bemerkningen av Lohne kan s es i lys av at Lohne

nettopp på den tiden, ved begynnelsen av 1960-årene, hadde publisert en artikkel

der han gir Robert Hooke, som levde på samme tid som Newton, en større anerkjen-

nelse for utviklingen av planet-teorien enn det som til da hadde vært vanlig (Lohne

1960). Den berømte engelske Newton-spesialisten Derek Thomas Whiteside skriver

i en omtale i 1970 av Lohnes arbeid følgende:

Ön the correspondence in late 1679 during which Hooke (as Newton later com-

plained to Halley) ‘magisterially’ corrected Newton’s initially somewhat crude no-

tions on the path of free fall under terrestrial gravity, t he author gives a lengthy

critique which cuts sharply through a century of muddled thought on the topic by

Newton historians.” (Zentralblatt fúr Mathematik 0213.00402)

4 Den p olitiske dimensjonen i Lohnes liv

Den andre forfatteren av denne artikkelen, Reinhard Siegmund-Schultze, ble først

oppmerksom på Lohne i året 2000, da han kom fra Tyskland til daværende Agder

Distriktshøgskole (ADH) i Norge. ADH lå i Kristiansand, ikke langt fra Flekkefjord.

Reinhard hadde i ﬂere år arbeidet blant annet med utviklingen av vitenskapen i

Det Tredje Riket og var nå interessert i å vite mer om okkupasjonstiden i Norge. Da

han ﬁkk vite om Lohne, følte han et visst ansvar for å beskjeftige seg med Lohnes

liv. Da det ikke ble publisert noen nekrolog om Lohne etter hans død i 1993, var det

nærliggende å tro at Lohnes politiske fortid som frontkjemper for Tyskland under

andre verdenskrig hadde innﬂytelse på Lohnes liv like til hans død. Og da føltes

det desto mer viktig for en tysk borger å beskjeftige seg med ettermælet til denne

mannen. Spørsmålet er om Lohne ﬁkk vanskeligheter gjennom resten av livet på

grunn av sin politiske fortid i 1940- 1945.

Normat 1/2013 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal 29

Vi fant ut at en slik sammenheng mellom Lohnes fortid og hans rykte eksisterer,

men kanskje i en litt uventet retning. Det var jo i utgangspunktet litt overraskende

at en lærer fra den norske provinsen uten doktorgrad kritiserte vitenskapelige gi-

ganter som Newton og i stedet framhevet forholdsvis ukjente vitenskapsmenn som

Harriot. Dette “Alt forholder seg annerledes enn godtfolk tror,” som Lohne angive-

lig lærte av detektivromaner, kan i Lohnes personlig livssituasjon også ha betydd

ensomhet og selvstendighet i hans dømmekraft.

La oss se litt på de få personlige brev som dokumenterer grunnene for Lohnes

innsats i “Den norske legion” under okkupasjonstiden.

Som sagt var Lohne lærer i Odda på 1930-tallet og nokså isolert der fra omverden.

Etter Tyskland hadde invadert Norge 9. april 1940 fortsatte han m ed undervisning

inntil mars 1942, da politiske konﬂikter førte til at skolen ble stengt i ﬂere uker.

Det var antakelig på dette tidspunkt, at Lohne, som var uten beskjeftigelse, følte

at noe måtte gjøres og meldte seg inn i Den norske legion. Lohne skrev i et brev

til sin mor i juli 1942 følgende:

”Lördag, 11. juli 1942

Kjære Mor,

Du undres kanskje hvor jeg er blitt av. Og saken er for å si det straks at jeg er gått

inn i den norske legion, fordi jeg tross betenkeligheter, syntes det var d et eneste jeg

hadde å gjöre. Av to slags grunner:

I. Jeg er overbevist om at tidene nå er ganske annerledes alvorlige enn stor parten i

Norge aner. Bl.a. tror jeg at den bolsjevistiske fare er overhengende. Og jeg vil ikke

seinere i livet angre på at andre gjorda den plikta jeg unddrog meg. Dessuten mener

jeg at det om krigen varer, blir tvungen militærtjeneste for en del av nordmennene

likevel.

II. Jeg vil utvilsomt som menneske ha godt av den mer allsidige erfaring som mi-

litærlivet gir, bl.a. om mennesker.

Den mentalitet som nå rår i Norge, kan jeg ikke med. Naturligvis önsker jeg tys-

kerne ut av landet snarest mulig, men jeg hater ikke tyskerne, likesom jeg hittil

ikke har nært hat mot noen. Og den mentalitet er meg fremmed, at ’jeg vil tro alt

det værste jeg hörer om tyskerne,’ og jeg kan umulig trives blant folk som stadig

snakker ned på og baktaler.

Hvis du vil skrive til meg, er min adresse som på neste side:

Leg. schútze Johs. Lohne Stube 7

Feldpostnummer 47703E

Der skal ikke stå noe annet.

Hilsen Johannes

P.S. Det trengs ikke frimerke.“

For moren ble Johannes Lohne “e n gåte”, særlig fordi han var den siste som var

egnet som soldat, etter hennes mening.

Takk til Arnhild Blychert, Lohnes niese, som ga oss en kopi til dette brevet.

30 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal Normat 1/2013

Det må her nevnes at Lohnes bror Andreas, som siden 1940-årene skrev etter-

navnet sitt som “Lone“, var en motstandsmann fra Flekkefjord, noe som først nylig

har blitt allment kjent.

Eksemplet til Lohne-Lone-brødrene viser at politiske konﬂikter under den tyske

okkupasjonstiden ofte gikk rett gjennom familiene. Til forklaring må en kanskje

tilføye at følelsen av at “noe måtte skje” kunne føre til forskjellige handlinger, av-

hengig av konkrete personlige opplevelser, politiske posisjoner, religiøsitet, frykt

for russerne osv. Tysklands angrep på Sovjet i juni 1941 bidro til at de politiske

forholdene ble litt klarere og at noen nordmenn, som Johannes Lohne, et klart

mindretall, enklere enn før kunne forene antikommunisme og kollaborasjon med

tyskerne.

Lohne kjempet i to år på frontene i Kroatia og Ukraina, ble såret og demobilisert

i slutten av 1944, hvorpå han vendte tilbake til sin stilling som lærer i Odda. I mai

1945 ble han arrestert og stilt for retten. Rettsoppgjøret viste at Lohnes som intel-

lektuell og litt eldre frontkjemper (sammenlignet med gjennomsnittet) ble strengere

behandlet enn andre. I straﬀutmålingen til Gulating lagmannsrett heter det:

“Ved straﬀutmålingen vil det måtte tas hensyn til at tiltalte som er en mann på

mellom 35 og 40 år med høyere utdannelse, som det synes, etter moden overveielse

har bestemt seg for a gå inn som frontkjemper uten at han h ar vært gjenstand for

noe ytre trykk. Dette antas å måtte medføre at straﬀen for hans forhold, uansett

hans tidligere ustraﬀede vandel, bør settes til 7 års tvangsarbeid.”

Hvordan har Lohnes erfaring me d Den norske legion og tvangsarbeid påvirket

hans senere karriere som vitenskapshistoriker?

Påvirkningen er i alle fall ikke ensidig negativ. For så vidt vi vet ble ikke Loh-

ne yrkesmessig diskriminert etter s oningen med tvangsarbeidet. Det kan tvert om

ikke utelukkes at en følelse av å ikke bli forstått av sine samtidige har bidratt til

hans kritiske syn på vitenskapshistorisk forskning. Han skrev også kritiske innlegg

i norske tidsskrifter om skolepolitikken og nye læreplaner, som ofte gikk for langt

for hans konservative syn.

Det skal ikke hevdes at Lohne alltid hadde rett i sine konservative posisjoner,

som antakelig var delvis motivert av religiøse holdninger. Tvert om ﬁnnes det grunn

til å anta at Lohne var ganske ukritisk i forhold til sin egen fortid og at han uten

grunn følte seg urettferdig forfulgt. Litt sjokkerende er følgende erindringer som

Lohnes engelske kollega og fellesforsker om Harriot, Jon V. Pepper, skrev til en av

oss (R.S.) i januar 2011:

“I only learned about Lohne’s wartime from Whiteside. I had invited Lohne over

to Greenwich (where I then was) from Cambridge. He didn’t turn up! A week or two

later I collected him from London Bridge Station, & w e drove out to Greenwich.

Vi takker også Johnny Haugen, Evje, for informasjonen som han har gitt oss og som vi har

brukt i denne artikkelen. Johnny Haugen skriver nå et større arbeid om Andreas Lone.

Norsk Retstidende 110 (1945), s.176/77.

Normat 1/2013 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal 31

On the Lower Road/Jamaica Road (then a docks area) he commented on the (then)

fairly new buildings everywhere. I said these replaced the wartime bomb damage,

which has been extensive. He replied “Lon-don vos not bom-bed in ze vor.” (London

was not bombed in the war), which rather amazed me, & I mentioned that later to

Whiteside, who told me about his (Lohne’s) war time, something that was (then)

new to me. I gather he was in an engineering unit of the Waﬀen-SS - & also that

he was probably lucky to survive in postwar Norway. Perhaps that was why he was

in Flekkefjord.”

Dette viser en viss verdensfjernhet for Lohnes del, og i Peppers tilfelle førte

det til tilbakeholdenhet i deres personlige forhold. Men mange engelskmenn, som

Whiteside og Pepper, var tydeligvis såpass imponert over Lohnes vitenskapelige

resultater at de automatisk antok at hans “uakademiske” stilling som lærer måtte

være en følge av krigen. Så fantes det villighet blant kollegene til å hjelp e ham

(med språk osv.), og dette gjelder særlig tyske kolleger, s om i tillegg kanskje hadde

en viss skyldfølelse overfor Lohne, dette “oﬀeret for norsk-tysk kollaborasjon.”

5 Noen konklusjoner om mulige sammenhenger mellom Lohnes

politiske og vitenskapelige holdninger

Lohne døde 29.1.1993 i Flekkefjord.

Gitt at påvirkningen av Lohnes politiske fortid på forholdet til utenlandske kol-

leger i det minste var tvetydig og ikke bare negativ for ham, at norske myndigheter

og vitenskapsmenn som Norges forskningsråd og H. Wergeland støttet ham tidlig

og systematisk i hans forskning, at Lohnes selvoppfatning som isolert og uforstått

menneske muligens skjerpet hans kritiske historiske syn, anser vi hypotesen som

motbevist at karrieren hans ble ensidig negativt påvirket av fortiden hans.

Lohnes liv gir oss muligheter å forstå det kompliserte samspillet mellom poli-

tiske og vitenskapelige overbevisninger og handlinger bedre, særlig når det gjelder

politiske ekstremsituasjoner som krig og okkupasjon.

Uansett gjenstår det fortsatt mye arbeid for å gjøre Lohnes vitenskapshistoriske

resultater om Harriot, Newton, Kepler m.ﬂ. bedre kjent i Norge og i utlandet.

6 Litteratur

Lohne, J. (1959): Thomas Harriott (1560-1621): The Tycho Brahe of Optics.

Preliminary Notice; Centaurus 6, 113-121.

Lohne, J. (1960): Hooke versus Newton: An Analysis of the Documents in the

Case on [sic] Free Fall and Planetary Motion; Centaurus 7, no.1, 6-52.

32 Reinhard Siegmund-Schultze, Bernt Øksendal Normat 1/2013

Lohne, J. (1963): Drømmen om månen: Newtons eple; Naturen 87, no.3, 159-174.

Lohne, J. (1965): Thomas Harriot als Mathematiker; Centaurus 11, no.1, 19 -45.

Lohne, J. (1979): Essays on Thomas Harriot: I. Billiard Balls and Laws of Colli-

sion, II. Ballistic Parabolas, III. A Survey of Harriot’s Scientiﬁc Writings; Archive

for History of Exact Sciences 20, 189-312.

Pepper, Jon V. (1968): Harriot’s calculations of the meridional parts as loga-

rithmic tangents; Archive for History of Exact Sciences 4, 359–413.

Siegmund-Schultze, R. (2010): Johannes Lohne (1908-1993) revisited: documents

for his life and work, half a century after his pioneering research on Harriot and

Newton; Archives Internationales d’Histoire des Sciences 60, no. 165, 569-596.

Siegmund-Schultze (2010a): Johannes Lohne (1908-1993): Den store glemte og

politisk omstridte vitenskapshistorikeren; Agder Vitenskapsakademi Årbok 2010,

129-139.

Tanner, C.H. (1967): Thomas Harriot as Mathematician: A Legacy of Hearsay;

Physis 9, 235-247, 257-292.